Klima = HOT

Blå ballong

et essay om klima, Arktis og vår fremtid

Maria Waag

“Jeg vil ha en blå ballong!” er bakgrunnssang i barnebursdagen. Barna synger ivrig med mens jeg deler ut ballonger til alle. Blå ballonger, uten hatt-og-nese-på. I første lek er det om å gjøre å sprekke alle andres ballonger. May-Britt Andersen lærte meg tidlig at verden er en ballong, og jeg har kalt leken opp etter hennes Ballongsang: “Halvparten er min, nå stikker jeg høl i ballongdelen din”.

Spor 2. på barnecd-en: “Bjørnen sover, bjørnen sover, i sitt lune hi”, foreløpig i hvert fall, men ikke i fremtiden. Allerede nå har isbjørnen blitt tvunget til å forlate et av de viktigste hi-områdene på Svalbard på grunn av klimaendringene.
Arktis betyr bjørn (kommer av det greske ordet arktos). Vi må vel omdøpe Arktis snart da, siden det om få år ikke kommer til å være noen bjørner igjen der oppe. Jeg foreslår en global brainstorming for nytt navn. Arktis fortjener kun det beste. Mitt forslag er kanarifugl. Arktis er jo tross alt vår kanarifugl for verden. Som gruvearbeiderne, liker vi å ha en indikator på om området vi befinner oss i er levelig eller ikke. Dersom kanarifuglen i kullgruven slutter å synge er det for mye giftige gasser i gruven, og det gjelder å fly ut så fort som mulig. Isen i Arktis smelter fortere enn noen kunne forestille seg, vi er der Worst Case Scenario til FN’s klimapanel spådde vi ville være om 30år. Vi er der I DAG! Arktis synger med andre ord definitivt på siste verset, og vi flyr og flyr som aldri før for å komme unna. Men problemet vårt er at vår kullgruve er hele kloden. Så selv om det er for mye av feil gass i atmosfæren er det ikke bare å fly 6 milliarder mennesker til mars.

Klar for knutemor? Jeg går på med godt mot, men etter å ha løst ut to barn av knuten gir jeg opp. Jeg er lei. Har ikke tålmodighet til å holde på med det samme hele tiden, tenke langsiktig og planlegge min løsning av knuten. Kanskje det var det samme som skjedde for 20-år siden. Miljøet var brennende hot en stund, men plutselig ble det “slukket”, og glemt i 20år. Etter at vi hadde løst opp en liten del av knuten og kuttet utslippene av KFK-gasser sa vi oss fornøyd med det. Da hadde vi holdt på med miljøsaker lenge nok, og vi fant det ikke lenger underholdende. Vi byttet fokus, og gjemte knuten inne i et skap i 20 år. Jeg ser etter et skap. Er ett på soverommet, jeg kan kanskje stue barna inn der, så får jeg fred. Det gjør det i alle fall lettere å glemme at knuten fremdeles er uløst. Da ser jeg heller ikke at barna vokser, og at knuten blir vanskeligere å løse etter som de vokser mer og mer inn i hverandre fra år til år. Men jeg må slå tanken fra meg. Skapet er overfylt av klær jeg ikke bruker allerede, og er mitt symbol på at jeg lever i et godt samfunn, i overflod. Jeg velger å løse knuten på en enklere måte:
Kaketid!
Anarki. Barna av glasurgenerasjonen løper mot bordet og sloss om plassene. Jeg hadde glemt å lage navnelapper. Glemt at man må ta litt mer styring ovenifra i slike vanskelige situasjoner. At denne generasjonen barn trenger ekstra tydelige rammer for å klare å få til et samarbeid…
Jeg utnevner en av ungene til å kutte kaken, men ombestemmer meg. Med vestens unges Obelix- kuttekake- holdning blir det vel et 85%-stykke til kakekutteren, mens resten av selskapet må dele broderlig på de gjenværende 15%.

Is er neste på menyen. Jeg har alltid likt is, spesielt sjokaladeis. Sorbé er også godt. Er kanskje ikke så overraskende at slapssesongen i Oslo er min yndlingsårstid. Det virker nesten som menneskeheten har gått sammen for å hedre meg, for nå som klimaet endrer seg vil jeg kunne vasse i brun sorbé hele vintersesongen. Barna får utdelt bamsemums for å sette som konge på toppen av isfjellet på tallerkenen. Hvite bjørner (isbjørner) dyppet i sjokolade. De skjønner nok ikke mitt lille frampek til hvordan det biologiske mangfoldets utvikling vil gå innen bjørneverden. Men litt propaganda i det skjulte for å skåne vår sårbare fremtidige generasjon, kan vel ikke skade. Det er viktig at barna tidlig venner seg til at det bare vil være brune bjørner i verden, slik at det ikke blir traumatisk når isbjørnen dør ut. Kanskje bør vi allerede nå begynne å sensurere skolebøker og oppslagsverk ved å fargelegge de hvite bjørnene brune. Eller kanskje vi bare skal makulere hele avsnitt om Arktis i bøkene, så slipper vi bruke opp alle brunfargeblyantene våre. Kanskje løsningen ligger i en rød markeringstusj? Vi kan jo begynne med å rød-krysse-ut rødlisteartene.

Jeg setter på “Finding Nemo”. Det er best barna lærer noen triks allerede nå. Nemo blir ikke like lett å finne i fremtiden. Klovnefisken er en av mange arter som trues av den store røde markeringstusjen min, dersom temperaturen fortsetter å stige, og korallene og anemonene dør.

Sånn, nå er min jobb gjort. Barna er oppslukt i filmen, og jeg kan fordufte uten at noen vil merke noe. Jeg er jo tross alt ikke ansvarsløs! Jeg skal bare i karneval, og må rekke å hoppe inn i krill-kostymet slik at jeg ankommer festen med kriller look. Partyets tema er Arktis, og jeg som liker å være midtpunkt, har seff valgt krill som er den organismen omtrent alle økosystem og næringsnett i Arktis er bygget opp rundt. Krillen er derfor bound to be a partymaker.

Puh! Det er varmt ute, jeg holder på å koke bort inne i krill-kostymet. Klima er hot. Men ikke særlig sexy. Mannen på andre siden av gaten løfter armen for å vinke til kjæresten, og røper at han ikke har anskaffet seg en av de fancy deodorantene med svette-block.

Jeg plugger inn ipoden min, og Death Cab for Cutie med Transatlanticism er første sang. Transarcticism hadde egentlig vært en mer aktuell og up-to-date tittel, men, men…
Litt vanskelig å sykle som krill, men det går uansett fortere enn å ta bilen fatt her i Oslo sentrum. Jeg hater å sitte i kø. Ikke fordi jeg spyr ut tonnevis av unødig CO2, men fordi jeg er utålmodig av natur. Det beste jeg vet er derfor når folk regner ut hvor mange timer man til sammen kaster bort av livet sitt på å sitte i kø, for de ekle tallene gjelder ikke meg.

It’s electrifying! En el-bil suser forbi, Think global sin nye modell. Nesten like effektiv som sykkel, her i byen i alle fall – kan parkere over alt. Energibruken er uansett mer effektiv. 80% av energien fra en elektrisk bilmotor går til å flytte bilen fremover, mens hos en vanlig bil med forbrenningsmotor går kun 20% til framdrift. Det vil si at 80% av den dyre bensinen vi heller i tanken forsvinner bort i ingen ting, til varmetap osv. Det høres jo like umoderne ut som en av de første PCene som fylte et helt rom. Utrolig merkelig egentlig at ikke biler med forbrenningsmotorer har gått ut på dato for lengst. De fleste i vårt forbrukersamfunn vil jo heller ha en flatskjermet PC i stua, i stedet for en PC som stue. Rart at vi holder fast på slik fossil gammeldags teknologi, men det er kanskje folks metode å bearbeide/ motarbeide den rasende utviklingen i den teknologiske verden. Ved å holde fast på det fossile blir kanskje ikke utviklingen like skummel, eller?

Rødt lys, bremsene på sykkelen piper litt, liker ikke helt å stoppe. Gult, jeg gjør meg klar, grønt. Det er vel et kjent ordtak som sier ” The gass is always greener”, men hva vil egentlig “greener greenhousegas” si? Ikke metan i alle fall, for metangass er 23 ganger skumlere enn med tanke på global oppvarming. Hmm, da må vi i hvert fall prøve å ikke smelte mer av isen i Arktis, og tundraen i nord, for der er det mye metangass der!

Naturen suser forbi. Det er ikke lett alt dette med klimakamp og menneskeskapt global oppvarming. Er ikke så lett å forstå. Men det er egentlig ikke så rart, for vi har jo ikke noe liknende fenomen å sammenlikne med. Aldri før har menneskeheten opplevd å stå overfor et problem som vil påvirke hele kloden, og alle deler av samfunnet på en slik måte som klimaendringene gjør. Klimakrisen som er en udetonert bombe som ligger foran oss som aldri har blitt testsprengt før, så ingen vet hvordan konsekvensene vil bli. Det er faktisk mye lettere å forutsi en bombe, for da kan fysikerne og kjemikerne sette seg ned sammen og nerde litt helt til de finner ut omtrentlig omfang. Men med klimaendringene er det annerledes. Nå holder det ikke bare med et samarbeid mellom fysikere og kjemikere, her må også geologer, biologer og økonomer til, pluss alle politikerne i alle land, og alle innbyggerne på kloden, og det blir en del kokker til sammen. Men vi må prøve å få det til likevel, uten for mye søl. For selv om man prøver å pynte klimabomben med blomster, male den rosa, og skrive “ikke menneskeskapt” på i håp om å ufarliggjøre den, har det ikke fungert så langt.

Jeg stopper og kjøper is på veien. For meg er is synonymt med “Big Deal”. Eneste isen som teller, fordi den skjuler en stor herlighet av karamell i midten. Issmeltingen i Arktis åpenbarer nye ressurser som tidligere har vært utilgjengelige, skjult under isen. Det ser ut til at Arktis alvorlige sykdom kan utvikle seg til å bli kullfeber. Svalbard er Norges kakestykke i Arktis, og port inn til gullfeber-kampen om ressursene. På Svalbard er det mye kull, gruvearbeiderne der har sikkert kanarifugler i kullgruvene. Eldre mennesker elsker kanarifugler i bur. De liker Arktis bedre enn oss unge også. For de forbinder Arktis med Nansens polferder, Norges stolthet. De foretrekker også å pensjonere seg på Kanariøyene. Nordmenn liker Kanariøyene, ikke så rart at de tok kanarifuglen til sitt hjerte. Kanskje det å døpe om Arktis til Kanarifugl (eventuelt Kanariøyene 2., det vil jo allerede i sommer være isfritt på nordpolen) ville gjort folk mer engasjert i klimakampen?

Å sykle samtidig som jeg prøver å redde isen min fra å smelte var vanskeligere enn jeg trodde, må nok gjøre en ting av gangen. Issmeltingen er akutt, og dermed førsteprioritet. Jeg stopper for å spise den ferdig. En marihøne setter seg på hånden min. Har alltid ment at marihøne er det kuleste insektet, fordi de har samme navn som meg. Maria fly fly. Men nå og fremover er vel heller Maria fy fly et mer politisk korrekt navn. Vi burde lære av Coca Cola, og snike inn reklame og budskap om miljøkampen over alt, i alle deler av samfunnet. Jeg skal i hvert fall lære mine barn at det heter fy fly.

Sykler forbi Glassmagasinet og “Fighting throwawayism” som det står på den ene glassruten. Vanskelig for å tro at denne globale utfordringen er reell. Det hadde vært lettere om drivhuseffekten hadde våpen, og navnelappen “fiende”, og at tilstanden vi nå er i ble døpt “krig”. Da hadde politikerne visst hva de skulle gjøre, og klart å handle raskt. Dersom vi var i ferd med å bli invadert av fienden ville ikke politikerne sagt “yeah yeah yeah, vi blir invadert, men hva med eldreomsorgen da, det var det som sto på diskusjonsplanen i dag.” For dersom vi ble invadert ville vi ikke hatt noen eldreomsorg uansett- staten ville ikke lenger hatt noe å si. Politikerne hadde måttet ta i bruk de gode metodene de kjenner for å “handle effektivt”. Strategien: “slippe alt vi har i hendene og sette oss ned for å finne en løsning på det største problemet landet står overfor pr dags dato” ville vært aktuell. Men det er den dessverre ikke i dag, for politikerne (og da spesielt USA) har investert i mye rosamaling, og mange nok blomster til å gi trusselen kamuflasjefarger en stund til.

Jeg låser sykkelen. Det er omtrent bare isbjørner på utkledningsfesten, så som krill tar jeg festen med storm. Synd vi har blitt for gamle for barnebursdagsleker, de vant jeg alltid. Noen vil si det var fordi jeg er konkurranseinnstilt, andre tror det er på grunn av mitt engasjement og positive holdning. Har aldri vært noen dårlig taper, men jeg kjemper alltid til siste slutt. Mitt motto er fight fremfor flight. Det forurenser mindre.
Jeg er kanskje litt barnslig, men jeg liker blå ballonger best, og jeg håper fremtidige generasjoner skal få sjansen til å ha like mye glede av vår blå ballong som jeg har i dag.